Veien til melkesjokoladelandet

Jeg hadde aldri klart det. Å gå den lange marsjen til ”melkesjokoladelandet”.

melke
Melkesjokoladelandet observert 10. september 2015. Dokumentert med iPhone 6+ via Instagram.
(notater fra en reise)

Jeg har tenkt på det mange ganger. Spesielt da ungene var små. Hva hvis vi måtte rømme? At det ble livsfarlig å bo her, eller at det ikke fantes mat og fremtidshåp?

Og hvis det måtte skje til fots, nesten uten penger – og vi fikk ikke med oss mer enn det vi kunne bære, i tillegg til våre egne barn. Løfte de små opp, holde dem tett inntil seg kilometer etter kilometer, mil etter mil, dag etter dag, uke etter uke.

Jeg tror ikke jeg hadde klart det. Rent fysisk ville jeg vært utslitt etter en dag. Bare tanken på å holde motet oppe i møte med hindringer som uoverstigelige fjell, sorte hav, mørke skoger og bakgater, piggtrådgjerder og hundepatruljer, tørst og sult!

Jeg hadde trolig gitt opp.

Jeg, som kan kjenne redselen vokse dersom overgangen mellom to flyavganger, på ferietur til Middelhavet, blir såpass knapp at vi må bevege oss raskere enn i gangfart. Som kan kjenne på desperasjonen dersom airconditionvifta ikke slår inn når gradestokken overstiger en norsk normalsommer. Eller tror jeg kan bli dødssyk hvis jeg må drikke vannet i den lokale vannkrana?

Jeg hadde ikke klart å bære mine egne barn. Jeg måtte hatt hjelp – av fremmede, ukjente menn og kvinner – overlatt barna mine i noen andres hender.

I går kjørte jeg Oslo-Trondheim, 540 kilometer gjennom melkesjokoladelandet, i vakker sensommersol. NRK serverte heldagsprogrammet ”Flukten gjennom Europa”.

Time etter time følger jeg maratonsendingen, mens jeg suser oppover Østerdalen. Dyktige journalister, programledere og gjester i studio gir meg en grundig, guidet tur gjennom en av vår tids største katastrofer. Ved Rena dukker Christian Tybring Gjedde (Frp) opp med sitt nyeste forslag om å kjøpe en øy og plassere alle flyktningene der.

Til tider får radioprogrammet nærmest preg av en sportssending;  reporterne rapporterer om hvor langt de danske landeveisflyktningene har beveget seg og har opptelling på hvor mange som til envher tid krysser grensa i Ungarn eller seiler inn til middelhavets kyst. Det virker helt uvirkelig der jeg sitter og tilbakelegger kilometer etter kilometer kun ved å trykke høyrefoten lett på en pedal.

På Alvdal fremstår Angela Merkel nok en gang som håpets og nestekjærlighetens fremste gudinne. Fra hjertet av Europa og landet som en gang ble knust av ondskap, forkynner hun sitt tindrende klare budskap om at alle er velkommen til Tyskland. Og lover at tyskerne er rede til å ta i mot, svimlende; en halv million flyktninger årlig. Det finnes håp, hjerter, nestekjærlighet.

Godheten fra Tyskland får meg til å tenke på de tyske ungdommene som hvert år kommer til Norge og blant annet til Signo, der jeg jobber, for å jobbe gratis ett år for å hjelpe funksjonshemmede, eldre eller syke. Aksjon soningstegn startet i 1959. Som en botsøvelse for å gjøre opp for sine forfedres synder under 2. verdenskrig, kunne tyske ungdommer blant annet reise til Norge å gjøre veldedig arbeid.

Da jeg møtte Vivien, Johanne, Isabella og Johanna tenkte jeg at det sikkert var for spenningens skyld, for å oppleve melkesjokoladelandet, naturen og få et friår. Men de var bunnsolide på godheten. Jentene i begynnelsen av 20-åra bar virkelig på fedrenes synder. De ville gjøre bot – ikke først og fremst for sin egen skyld, men fordi de virkelig trodde på at det eneste som kan forandre verden er nestekjærlighet og godhet.

540 kilometer går fort, selv i en gammel Citroen. Jeg tenker på flyktningene som fikk beskjed av TV2 at de ikke måtte finne på å gå fra Lesvos. Det var for varmt og langt. Men de tok bena fatt.

Vi visste at noe var på gang da de store mediene begynte å pumpe inn bilder av båtflyktningene i vår og sommer. Men jeg hadde aldri trodd at det skulle bli så stort. At det skulle komme så nært. Jeg var i tvil om det fantes håp da kommentarfeltene på nettet ble dynget ned av brunfarget gørr fra nettrollene.

Men det er noe i oss. Noe vi så etter 22. Juli, da kjærligheten fylte gatene. Noe som ble lokket frem i slutten av mai 1940 da ”Operasjon Dynamo” ble forvandlet til ”The miracle of Dunkirk” og den engelske kanal ble fylt av frivillige og militære i over 900 båter av alle størrelser og typer, som risikerte livet for å redde ut over 300.000 engelske og franske soldater på seks dager.

Jeg er snart fremme. I Trondheim venter noen med velkomstklem og hjertevarme.

I dag og i morgen krysser flyktningemarsjen grense på grense – mange vil helt til melkesjokoladelandet. Selv om Sverigedemokratene vokser tror jeg det skal mye til at vi ikke lar oss smitte nå – den sterkeste medisin er kjærligheten. Så står vi trolig der og tripper og vet ikke hva godt vi skal gjøre for våre nye gjester og sier ”Velkommen!” slik de gjør i Tyskland, Franrike, på Rømskog, Sverige og Karasjok.

Jeg svinger inn på P-plassen. Takknemlig for å være fremme. Jeg tenker at jeg er glad jeg slapp å gå, bli møtt av batonger og piggtrådsperringer på Minnesund, betale kriminelle for å komme gjennom Alvdal eller å måtte blir 4 år på mottaket i Våler i Oppland før jeg fikk slippe videre og får se de jeg jeg er glad i.

Advertisements

Tryller på tegnspråk

Bjørn Haldor elsker å trylle. Han har drevet med magi i en mannsalder.
Bjørn Haldor elsker å trylle. Han har drevet med magi i en mannsalder.

– Mine damer og herrer! David Copperfield er verdens største tryllekunstnere, men i kveld trenger dere ikke reise helt til Los Angeles for å få se like stor magi. I kveld får dere det her i Tønsberg, roper tryllekunstneren Bjørn Haldor.

Stemmen er rusten, frisyren er kritthvit, jakka er gul. Bjørn Haldor er veteran innen magi. Han har flere norgesmesterskap bak seg. Nå er han 70 år, men har fremdeles magien.

I kveld er det kulturfestival for døve/hørselshemmede og døvblinde fra norden. Her må det snakkes høyt og sakte. Tegnspråktolken forsøker så godt hun kan å oversette magien. Bjørn Haldor sparer ikke på adjektivene.

Frivillige hjelpere står i kø. Alle vil la seg lure av Bjørn Haldor. Tryllekunsteren tryller vekk og frem ulike ting. Ei svensk jente blir lei seg når han tryller tilbake en hundrelapp hun har lånt bort – den er delt i to. Og jenta tror ikke på tryllekunstnerens forsikringer om at den bare kan teipes sammen igjen.

Men Bjørn Haldor har vært ute i hardt vær før. Han kan trylle kaniner opp av hatter, får små kaniner til å bli kjempekaniner, sager damer i to, slipper høner ut av ermet og snapper kyllinger og griser ingensteds fra. Han var den første i Norge som fikk en dame til å sveve loddrett. Rett opp og ned, i tomme luften. Damen som svevde var datteren Kirsti.

70-åringen er en selvsikker entertainer. Rutinert svinger han trylleremediene gjennom luften. Det går gisp, etter gisp gjennom forsamlingen. Alle er bergtatt.

Livets tre

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En gigantisk, gammel Ask kneiser utenfor kirkegården ved Andebu kirke. Den er verdt en tur.

I sommer har jeg rettet blikket oppover. Jeg har oppdaget trærne igjen.

Jeg har alltid vært glad i trær. Jeg vokste opp på gård med skogsdrift og utmark. Der var trær en viktig del av lek og hverdag. Vi klatret så høyt at mor stod med et gisp under treet. Sammen med far vinsjet vi sammen store tømmerlunner som skulle brukes til bygging av landet og papirmasse.

I sommer har jeg rettet blikket oppover. Jeg har oppdaget trærne igjen. De har vært der hele tiden, men jeg har ikke tenkt så mye på dem.

(klikk på de danske trærne så blir de større)

Trær er verdens lunger. De er med på å sørge for at vi ikke kveles av CO2. De bare står det, med røttene dypt i jorden og strekker seg sakte mot himmelen.

Det har blitt mange bilder av trær. De er store og kan være vanskelig å fange via ei lita kameralinse. Å gå der i skogen og jakte på trærne gir en egen ro i seg selv.

Snart tar trærne frem den store fargepaletten. Når klorofyllet brytes ned kommer farger som ligger skjult i bladene frem.

Hvilket bilde vil røre miljøengasjementet vårt?

Øystaten Kiribati er trolig ubeboelig om 30 - 60 år fordi havet stiger. Det bor over 100.000 mennesker der.
Øystaten Kiribati er trolig ubeboelig om 30 – 60 år fordi havet stiger. Det bor over 100.000 mennesker der.

Jeg tenker på det bildet. Aylan (3), som alle snakker om.

Den lille gutten ligger på stranden, med ansiktet ned i vannet. Akkurat det bildet har rørt oss så dypt. Statsminister James Cameron sa først nei til flere flyktninger, dagen etter sa han ja.

Cameron hadde sett bildet av Aylan og husket at han selv var far og menneske. 

Vi er mange som har fått hjelp til akkurat det – å kjenne på at vi bare er mennesker alle sammen, ved å se dette bildet av Ayland.

Den lille gutten på stranda, livløs. Det verste vi kan tenke oss. Hva hvis det var vårt eget barn, en slektning, en gutt fra nabolaget, skolen vår, et barnebarn? Det rammer oss midt i det aller mykeste punktet, og setter i gang krefter og engasjement vi ikke trodde vi eide.

Barna er uskyldige, deres skjebne bestemmes i høy grad av de valgene vi voksne foretar oss – eller ikke.

Jeg skulle ønske det fantes et bilde som ville gjøre at miljøtoppmøtet i Paris kom til enighet om å sette i gang en omfattende og hurtigarbeidende miljødugnad rundt hele vår klode. For det var først da vi så hvilke grusomheter flyktningestrømmen førte til, at vi snudde. At det kommer flyktninger over Middelhavet er ikke noe nytt – det har pågått lenge.

Nylig sa forskere fra NASA at havet vil stige minst en meter i løpet av de nærmeste 100 årene. Det vil medføre at omlag 150 millioner mennesker må flytte på seg. Tenk for en flyktningestrøm det blir?

Vi har drømt om å holde den globale oppvarmingen på et to-graders mål. Nå sier forskerne at dette trolig ikke går. I tillegg til havstigning vil verdens matproduksjon gå ned med opp mot 35 prosent. Det samme volumet vil drikkevann i det sørlige Afrika og middelhavsområdet reduseres med. Regnskogen vil kollapse og den arktiske tundraen, Grønland og polene smelte.

Hva som vil skje med folk da, tør jeg ikke en gang å tenke på.

Om 100 år. Da er mine barnebarn trolig på aldershjem, hvis det er økonomi til den slags. Men mine oldebarn vil stå over for uoverkommelige utfordringer praktisk, økonomisk, moralsk og etisk. Ønsker jeg at fremtiden til mine etterkommere skal se slik ut?

Kanskje mine oldebarn må ut i et båt for å overleve? Kanskje kampen om maten og vannet foregår med tung bevæpning? Hvordan blir det å vokse opp i en verden der den sterkestes rett slår ut i full blomst?

Hva vil de si om oss? Hva vil de snakke om? Vil de forstå våre valg om selvsentrert forbrukerkultur og livsstil – eller vil de glemme oss i skam?

Jeg skulle ønske det fantes et bilde som ville snu våre handlinger på hodet. Som gjorde at folk samlet seg og lagde facebookgrupper der de konkret og praktisk kunne støtte hverandre og skape en bærekraftig utvikling. At vi skapte møteplasser lokalt og nasjonalt for klimadugnader som gjorde oss i stand til å kraftige kutt i karbonlivene våre.

Kanskje er motivet det samme, av mitt tippoldebarn, liggende på stranden med hodet i vannet? Skylt opp av bølgene etter at hun var på flukt til et bedre sted og et nytt liv?