Vi som fremdeles har et udøpt barn

Det var ikke aktuelt å døpe Signe. Vi forstod det slik at hun måtte være levende for at det skulle kunne skje. Vårt barn døde minutter etter at det var født.

Det eneste kirkelige rituale barnet mitt fikk var en begravelse.
Det eneste kirkelige rituale barnet mitt fikk var en begravelse.

Ved starten av 2015 skrev jeg et debattinnlegg i avisen Vårt Lands “Verdidebatt”, der jeg stilte spørsmål ved om et av barna mine ikke var et Guds barn, med de følger det gir, fordi hun døde før hun ble døpt.

Bakgrunn var en artikkel i avisen Vårt Land der prest Knut Grønvik tok til orde for å endre ordene i dåpsliturgien, slik at kirken kan bekrefte at alle barn er «Guds barn” uansett om de er døpt eller ikke.

Innlegget skapte litt hurlumhei, og mange gav vennlige ord og klapp på skulderen. Men jeg synes ennå ikke teologene har svart godt nok for seg. Det synes jeg ikke det har gjort ennå. Det blir fremdeles for mye “men” og unntaksregler.

Jeg holder også muligheten åpen for at jeg aldri får noe skikkelig svar.

For den som ikke er innviet i kristendommens irrganger forklarer jeg kvikt og unyansert at det fremdeles finnes kristne mennesker som mener at livet har to utganger – du skal opp eller ned, ut eller inn, til himmelen eller rett til helvetet.

Den norske kirke lærer at den som bli døpt (ref.kirken.no):

  • blir en del av det kristne trosfellesskapet
  • blir medlem av kirken
  • får del i Jesu død og oppstandelse
  • seirer over døden og får håp og tilgivelse
  • får Den hellige ånd
  • blir tatt i mot av Gud
  • blir i stand til å ta i mot det Gud vil gi

Den som ikke blir døpt får ikke del i dette.

Det er mine ord og min tolkning av dette dersom jeg er helt konsekvent. Det skal jeg ikke være, sier teologene. For her finnes det unntak.

Det tror jeg på, men jeg får ikke fred.

Nylig traff jeg et svært gammelt ektepar som hadde vært plaget med det samme spørsmålet hele livet. De mistet barn før det ble døpt og hadde hele livet undret seg og vært fortvilt over at de ikke fikk gode svar. Tårene satt løs og de takket hjertelig for at jeg hadde skrevet om de ufødte barna og dåpen.

På tross av stor aldersforskjell og svært ulik bakgrunn hadde de en noenlunde samme opplevelse. Med unntak av at de ikke hadde fått begrave sitt barn, slik vi fikk.

Deres barn hadde trolig lidd skjebne slik mange dødfødte barn gjorde fra 1950- til cirka 1985. Da sykehusene overtok ansvaret for fødsler overtok de også ansvaret for hva som skulle skje med barna dersom de døde før eller under fødsel.

Det bredte seg en merkverdig praksis der det ble sett på som skadelig eller uheldig for foreldrene å se sine døde barn.

Tidligere eksisterte det en mer folkelig dåpspraksis, der hvem som helst kunne utføre dåp. Ved institusjonalisering av fødsler forsvant også mye av dåpspraksisen og kirkens tilstedeværelse. Les mer her i Bent-Inge Misjes unike og spennende rapport “Hvor ble det av mitt barn?” fra 2001.

https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/FAD/Kirke/Hvorbledetavmittbarn.pdf

Barnet deres var kanskje lagt i en fellesgrav på sykehus – merket eller umerket. I mange tilfeller ble slike barn gravlagt sammen med vilt fremmede døde.

Praksis mange steder i Norge var å «legge ved» det døde barnet når en hvilken som helst grav skulle lukkes etter begravelsesseremonien.

Dette har også skjedd med aborterte fostre. Enkelte steder har det vært ført helt eller delvis registrering av slik gravleggelser slik at pårørende faktis har fått vite at deres barn ligger under gravsteinen til familien Nilsen eller Svendsen. Men oftest vet ingen hvor barna ble av. Alle dødfødte barn skal føres inn i kirkebøkene, men hvor tidsgrensene går her for hvor tidlig i svangerskapet dette gjelder kjenner jeg ikke til – trolig er det en praksis også rundt dette.

Men dette gamle ekteparet lengtet altså fremdeles etter sitt barn og visste ikke hvor det hadde blitt av det, både på jorda eller i himmelen. 

Signe er et av våre fem barn. Hennes tvillingfødsel overlevde fødselen. Trolig døde Signe svært kort tid før hun skulle bli født ved keisersnitt.

Signe bli ikke døpt, det ble søsteren hennes. Er hun da et Guds barn?

Prest Knut Grønvik vil endre ordene i dåpsliturgien, slik at kirken kan bekrefte at alle barn er «Guds barn» uansett om de er døpt eller ikke, skrev Vårt Land 13. Januar 2015.

http://www.vl.no/troogkirke/vil-fjerne-guds-barn-fra-dåpsliturgien-1.310502 hele artikkelen er ikke gjengitt her.

Samtidig er det forvirrende fordi dåpen knyttes til frelsen fra synd og død. Alle teologene Vårt Land intervjuer peker på at noe skjer i dåpen som fører barnet over til den «sikre siden», når det gjelder frelsen. Dermed oppstår det et «men» – barnet er Guds barn, men…

Slik jeg forstår saken peker både teologene Trond Bakkevig, Finn Wagle og Hans Arne Akerø på at det ikke er nok å være «Guds barn» for å bli frelst. Bakkevig sier; at selv om alle er Guds barn, er de ikke frelst; «Det er det Gud som ordner opp i».

Wagle mener at ikke alle spedbarn er Guds barn; for først «i dåpen skjer en avgjørende forandring».

Akerø mener at: «alle mennesker er Guds barn i en viss mening».

Dette er vanskelige spørsmål, svarene er diffuse. Vi som lever med den praktiske delen av problemet vil gjerne ha klare svar, slik at vi kan være sikker på hva som gjelder for vårt barn. I 2013 var det 166 dødfødsler i Norge. Tar man med aborter og ufrivillige svangerskapsavbrudd stiger tallet kraftig, for hvor mange ganger denne teologiske nøtta årlig settes på prøve.

hender
Hånd og fotavtrykk av Signe er det eneste fysiske minnet vi har fra henne.

Signe døde rett før hun skulle bli født. Den eneste gaven jeg fikk kjøpe til henne var en kiste og et kors. Jeg gikk selv til begravelsesbyrået og hentet den. Så fikk vi selv legge barnet i kisten, jeg og kona mi.

Med god støtte fra sykehusets prest og psykolog klarte vi å gjennomføre en komplett begravelse med påfølgende minnesamvær.

Det var så viktig for oss å vise alle rundt oss at hun var et menneske.

Samtidig hadde vi en levendefødt, liten tvilling å ta vare på. I dag fatter vi ikke hvordan vi klarte det.

Det var ikke aktuelt å døpe Signe. Vi forstod det slik at hun måtte være levende for at det skulle kunne skje.

Om det er slik i dag vet jeg ikke, men hvorfor er det nødvendig når barnet overhodet ikke har noen bevissthet rundt opplevelsen av dåpen – i akkurat det ligger vel noe av selve barnedåpens kjerne; at man ikke trenger å forstå men at det er ritualet og handlingen som er viktig.

Hvorfor kan man ikke døpe bittesmå døde barn? Gud opererer jo på tvers av liv og død.

Men slik ble det ikke. Det kirkelige ritualet mitt barn fikk, var en begravelse. Det ble lyst fred over hennes minne, utført jordpåkastelse – alt etter boka og med vår aktive deltakelse på alle plan, med en svært dyktig prest som virkelig gav oss støtte og sjelesorg.

Så kjørte vi den lille kista til kirkegården. Faren min la henne i en grav han selv hadde fått lov å grave. Deretter kastet han på jorden. Forferdelig vondt, men likevel veldig fint.

Familie og venner fulgte Signe til graven. Alle ble invitert på et tradisjonelt, men uvanlig minnesamvær. Vi trøstet oss med Eyvind Skeies bok om «Sommerlandet», selv holdt jeg en minnetale om livet lille Signe kunne fått.

Jeg tror Signe er et Guds barn og jeg tror hun er frelst fra synd og død. Jeg tror det lille menneskebarnet er født på ny og har fått del i et evig liv – uten å ha blitt døpt.

Men rent teologisk holder ikke dette mål, mine tanker blir til ved en slags unntaksregel som vi blant annet kan finne i Matteus 18,14: «Den himmelske Far vil ikke at en eneste av disse små skal gå tapt». Det finnes mange slike ord, som vi fikk da og etter Signes død. Men gjelder unntaket bare når krisa er der og et mennesker dør før man rekker å døpe det?

Dåpsliturgien bør endres og Knut Grønviks forslag er et godt skritt i riktig retning. Han slår fast at barnet er elsket av Gud uansett hva som måtte hende det. Kanskje bør det lages faste rammer og ritualer for dåp eller velsignelseshandlinger for barn som dør før livets start, slik at alle får lik behandling og like svar.

Familier som opplever slike kriser har nok av utfordringer om de ikke skal havne i en troskrise også på grunn av uvisshet rundt frelse og evig liv.

Etter at teksten min stod på trykk fikk jeg en opprigning fra en svært erfaren jordmor på et større sykehus. Hun fortalte hvordan hun selv hadde vært med å døpe døde barn flere ganger. Jordmoren opplevde at hun møtte prester som både var for og i mot. Det vanskeligste var når hun i noen tilfeller måtte presse presten til å forstå at dette var svært viktig for foreldrene og de pårørendes skyld. Hun hadde møtt prester som reserverte seg, og som hun måtte overbevis at dette var rett. Det var ikke alltid det gikk.

Det undret henne at en prest kunne si nei i en slik situasjon, fordi de mente det var galt eller feil rent teologisk.

Til sist i denne omgang.

I det siste har det vært fokus på Ole Hallesbys helvetestale; altså den NRK-sendte prekenen der en anerkjent teolog og et i utgangspunktet klokt menneske for åpen mikrofon, til hele det norske folk, uten tanke på hvor de måtte befinne seg, i hvilken livssituasjon, alder, tilstand de var i på en svært lite sjelesørgerisk måte forkynner til hele folket på at uten omvendelse går det rett til helvete. Det får meg til å tenke på Signe igjen – rart kanskje, men det rører noe i meg og jeg tenker på det udøpte, uomvendte barnet mitt.

Jeg er glad vi i stor grad slipper skremmekristendom i dag. Mine vandring på troens vei har gjort at jeg ikke tror på et helvete eller noen fortapelse – jeg finner ingen som helst mening i å tro at det skal finnes et sted der nestekjærlighetens skaper og Gud skal plage og pine sine barn i all evighet. Det slår beina fullstendig under min tro.

Advertisements