Barna som aldri kom hjem

alla

20. november er det nøyaktig 66 år siden en av de største flyulykkene i Norge. 27 jødiske barn og en besetning på syv voksne mistet livet i en dramatisk ulykke på Hurumlandet 20. november, klokken 18.30, 1949.

Bare lille Isaac overlevde.

Målet for barnas reise var det lovede land – den nye staten Israel. Først skulle de på et helsebringende opphold ved Grefsrudleiren i Holmestrand før de etter åtte måneder i Norge reiste ned til foreldrene som hadde dratt i forveien til Israel.

Barna var håpet og fremtiden etter nazistenes jødeutryddelser og ble samlet sammen fra hele Europa. De som omkom på Hurum kom fra Tunis

For mange er dette en skjult historie. Jeg ble kjent med den i oppveksten min på Filtvet på Hurum.

På skolen fikk vi med jevne mellomrom høre om flyulykken der en gutt hadde overlevd på mirakuløst vis. At det var 27 andre barn på det flyet fikk jeg aldri med meg.

isak sykehus
Isaac Allal på Drammen sykehus etter å ha tilbrakt tre netter helt alene utendørs i skogen i den kalde norske novembernatta

Da jeg jobbet som journalist dukket historien opp igjen. Og ved 60 års markeringen hadde jeg en omfattende «Hovedsak» i Vårt Land med oppfølgere.

Jeg gir en smakebit på historien, som har utviklet seg videre. Nye undersøkelser og kontakter har gitt meg mer informasjon men også skapt nye spørsmål. Et av dem er hvorfor barnas kropper ikke ble sendt til Israel slik foreldrene ønsket, men ble sendt til Tunis der de i dag ligger begravet? Et annet gjelder årsaken til ulykken; etter å ha lest havarirapporten er det vanskelig å forstå at en så erfaren pilot som har flydd flere ganger til Oslo skulle gjøre en så alvorlig feil å fly for lavt?

Jeg har mye informasjon, men trenger mer. Kjenner du til denne saken, har tips eller har hørt noe, så ta kontakt på woiwoie@gmail.com. Jeg jobber videre med prosjektet og skriver på et større manus. Hva det blir til vet jeg ikke ennå, men etter å ha vært i Israel og møtt en av mødrene til to av barna som omkom – en mor som aldri har fikk se igjen barna sine, hverken levende eller døde, etter at hun overleverte de til dem som skulle gi dem og henne en ny fremtid – så kjenner jeg at dette er mer enn en ide og et manuskript – dette har fulgt meg fra jeg var barn og vil alltid være der.

Vi starter akkurat der, ved flytrappen når mødrene og fedrene overgir barna sin til Europahjelpen, den israelske innvandringsorganisasjonen Youth Aliah og den jødiske hjelpeorganisasjonen «American Joint Distribution Committee» som skal ta  dem til det lovede landet.

El_aouina_parking
El Aouina – reisens start

El Aouina, Tunis, 20 november 1949, kl. 02.20

Den beksvarte, nordafrikansk novembernatten omkranser El Aouina flyplassen i Tunis. Et Douglas DC-47A, også kalt Dakota, med nasjonalitetsmerke PH-TFA er klar for avgang.

28 små passasjerer er på vei inn i det nederlandske flyet. Engstelige, jødiske barneøyne søker i mørket etter mor og far. De trår forsiktig opp flytrappen og inn i flykabinen.

Flyvertinnene er byttet ut med tre sosialarbeidere. Norske Lise Schwartz-Jensen-Jensen, og de to jødiske kvinnene Miriam Zaioutz og Cohen Coudar skal sørge for at barnepassasjerene er trygge på sitt livs første flyreise. Barna er fra 7–12 år.

Fremme i cockpiten sitter kaptein Lodewiijk Johan Frouws. Besetningen er klar for takeoff. Sammen med styrmann Arie van de Touw, radiotelegrafist Max Westenberg og flymaskinist Klaas Hermanus Stukje gjennomgår kapteinen normale avgangsprosedyrer.
Opprinnelig avgangstid var 02.00. Men flyet er forsinket på grunn av at det lengre tid å få barna om bord. I tillegg må en radioantenne repareres.

Klokken 02.20 brøler det fra de to 14-sylinders Pratt&Whitney motorene. Begge er nyoverhalt og så godt som nye, med bare 50 timer i luften. Kaptein Frouws trekker i stikka. PH-TFA fra Aero Holland blir en blinkende stjerne på nattehimmelen. Reisen mot det lovede land har begynt. Første stopp er Brussel.
På bakken, ved den hvite flyplassbygningen følger bekymrede mammaer og papper flyet som blir borte i mørket. De vinker og vinker. Noen gråter. Vil de få møte sine kjære små igjen i Israel? Var det riktig å sende dem av sted? Spørsmålene er mange – åtte måneder i et land langt mot nord er lenge.

Tofte i Hurum, 20. november 1949, kl. 17.55
16. åringen Iver Wittussen er på vei ut av butikken. Utenfor venter kameratene. Plutselig hører de et voldsomt bråk.
– Det kom et fly så lavt at vi la oss ned på veien. Flyet bråkte noe veldig. Vi bøyde oss ned, helt instinktivt, forteller øyenvitnet Wittussen til Vårt Land.
Flyulykken har brent seg fast i minnet hans.

Samme dag var Lucy Eriksen på søndagsbesøk hos sine foreldre. De bor noen kilometer lenger nord. Hurumlandet er omkranset av Oslofjorden i øst og Drammensfjorden i vest.
– Vi hadde på følelsen av at det skulle ta med seg pipa og hele huset. Far kom løpende inn og sa at han måtte huke seg ned da flyet gikk over ham. Han trodde ikke det flyet kunne komme langt, forteller Lucy Eriksen til Vårt Land, 60 år etter.

Sekunder senere treffer flyets venstre vingespiss et tre i sju meters høyde. Balanseroret ble revet av.
Luftfartsinspektørens rapport fra 1. november 1950 beskriver hvordan piloten trolig gir full gass for å få flyet opp i luften igjen.
«Da trærnes høyde øket, har dette ikke hatt noen virkning, idet flyet etter hvert fikk store skader», skriver luftfartsinspektør Alf Heum.

Den siste strekningen er ekstrem. «Flyet har videre på sin vei fremover krenget mer og mer over til høyre, for til slutt å ta bakken med høyre vingespiss, hvoretter det er begynt å slå hjul om denne spiss. Denne bevegelsen er stoppet i det flyet sto loddrett». skriver Heum.
Dakotaen lager en nesten 200 meter lang gate gjennom skogen og går i oppløsning. Bare halen er nesten intakt. Flere av barna faller ut av flyet, før det smadres i et bekkeleie i bunnen av en skråning.

Brussel i Belgia, 20. november 1949, kl. 10.45
Få timer tidligere virket det meste normalt. Dakotaen mellomlander i Brussel etter 8 timer og 25 minutters flyging. Det har vært en strabasiøs reise for de små. Besetningen får hjelp av sykepleiere fra flyselskapet Sabena. Alle barna har vært luftsyke.
Flyet fylles opp med drivstoff, værmelding innhentes og reiseplan settes opp. Kaptein Frouws skal holde seg i 11.000 fots høyde og navigere etter flyets instrumenter. Fornebu er innen rekkevidde i løpet av 4 timer og 15 minutter.

Klokken 13.56 tar flyet av.
I Luftfartsinspektørens rapport bemerkes det at besetningen virker usikre på hvor de skal fly. Dette skjer allerede på den første etappen fra Tunisia. Piloten endrer flere ganger høyde og ber om endring i reiseplanen. Han spør også om å få fly etter visuelle flyregler, det vil si å fly uten bruk av flyets instrumenter, men å navigere etter kart.

På vei inn Oslofjorden ligger flyet for lavt. Men flygeledelsen på Fornebu følger ikke rutinene de skal for å gjøre piloten oppmerksom på dette. De tror flyet med barna ligger på cirka 700 meters høyde, slik planen og reglene tilsier.
Pilotens kart har for dårlig markering av høydeforskjellene på det kuperte Hurumlandet. Flygelederen forutsetter, uten å sjekke opp, at besetningen navigerer etter instrumentene. I tillegg tror han flyet forholder seg til reglene for norsk luftrom og bruker instrumentene fordi dagslyset er i ferd med å forsvinne.
Like før all kontakt blir brutt hører Fornebu svakt over radio at PH-TFA rapporterer om en høyde på 304,8 meter over havet.
Ifølge øyenvitner holder flyet meget lav høyde opp Oslofjorden. Årsaken er at piloten må fly under skydekket og at mørket er i ferd med å falle på.

På grunn av problemer med radioen har trolig ikke telegrafisten fått med seg at vinden øker på fra øst, nordøst, når Aero-Holland maskinen nærmer seg Hurum. Flyet driver av mot vest, og innover Hurumlandet.
«… for å gjennomføre sin kontaktflyging har kapteinen presset flyet lengre ned for å holde det under skyene, og da konturer på grunn av regn, mørket og tåken er utvisket, er flyet – uten at kapteinen har vært oppmerksom på dette – kommet over land i en høyde som var for lav for å undgå sammenstøt med bakken», skriver luftfartsinspektør Heum i sin rapport.
Heum konkluderer med at flygeledelsen ved Fornebus «passivitet må komme i betraktning som en medvirkende årsak til ulykken». Dette er lite fremme i media etter ulykken, der er det i hovedsak pilotene som får skylda.

Fornebu, Oslo, 20. november, 1949, kl. 18.30,
Katastrofen er et faktum. Det går ut melding til Luftfartsdirektoratet om at et fly med 28 jødiske barn og sju besetningsmedlemmer er savnet.

Alarmen går, en enorm leteaksjon settes i gang. Mer enn 3500 mann fra Heimevernet, Røde Kors og Politiskolen kalles inn. I tillegg dukker mange frivillige opp. Et 20 talls fly er på vingene. Biler og båter deltar i letingen som foregår i hele det sørøstlige Norge og sjøområdene utenfor.
Men ingen leter på Hurum. Sætre Røde Kors hadde letemannskap klare mandag kveld. Men disse ble holdt tilbake.

Filtvet 22. november
Faren til Lucy Eriksen, Hilding Martinsen, gjør som resten av Norge, han følger leteaksjonen på radio. Dårlig vær, manglende organisering og en forvirrende melding om en eksplosjon nordøst for Oslo gjør at letingen ikke fører fram.
Martinsen kan ikke glemme flyet han så. Han er sikker på at det må være det samme.
– Han ble så irritert over at letemannskapene ikke lette her på Hurum. Han mente det bare var tull at flyet hadde havnet på den andre siden av fjorden, forteller datteren Lucy Eriksen.
Tirsdag 22. november gikk han til ledelsen på Tofte Cellulosefabrikk og bad om å få fri. Han ville ut og lete, Martinsen var svært godt kjent i skogen på Hurum. Sammen med Thorolf Hagen fulgte han retningen flyet hadde hatt.
– De gikk rett på. Det første de så var trærne flyet hadde kuttet av. Far sa etterpå at de snakket om at de gruet seg til hva de ville få se, sier Eriksen.

Høymosedalen på Hurum, 22. november, 1949, cirka kl. 12
Det er et forferdelig syn som møtte de to karene. Lik av flere døde barn ligger strødd  i skogen. Flyet er totalt ødelagt, bare halepartiet er intakt. Alt er kaos, de tviler på at noen kan ha overlevd dette. Men mellom vrakrestene hører de en klynkende lyd. Det var Isaac Allal. Han var nesten uskadd.
– En av dem måtte gå ned til gården Eltorn for å varsle og hente hjelp. Far ble sittende med Isaac på fanget, forteller Eriksen.
Hun husker faren fortalte om det senere. Han gråt ofte da.
– Far var nesten sikker på at flere av barna hadde vært i live. De fant to barn som satt og holdt rundt hverandre utenfor flyet. Han hadde dårlig samvittighet for at han ikke hadde gått opp før.
Jan Rickardt fra Sætre Hjelpekorps bekrefter Martinsens historier. Han har snakket med flere av dem som kom først til ulykkesstedet.
– De fant to unger som satt på en stubbe og hold om hverandre. Det er ganske sikkert at de hadde frosset i hjel. I bekken her nede lå to barn som så ut som om de hadde lagt seg ned for å drikke vann, forteller Rickardt.
Ifølge den erfarne Røde Kors-lederen hadde få av barna ytre tegn til ytre skader.

isaac1
Faksimile fra Vårt Land 20. november 2009. Bildene viser de to redningsmennen til venstre og vrakstedet slik det ser ut i dag til høyre.

isaac2

 

 

 

 

 

 

 

 

Rickardt forteller også at Allal ikke ble funnet inne i flyhalen, slik mange aviser skrev etter ulykken.

– Han lå skjult under noen vrakrester ved en liten knaus. Det fortalte redningsmennene Hilding Martinsen og Thorolf Hagen da de møtte igjen Isaac her oppe på ulykkesstedet 24. juli i1971.
At Allal satt bakerst i flyet bygger trolig på hans egen forklaring. Den ble tatt opp få dager etter ulykken. Da var fremdeles gutten svært preget av ulykken og hadde store språkproblemer.

Filtvet på Hurum, 22. november, 1949, kl. 14.00
Iver Wittussen sykler alt han er god for, på gyngende ballongdekk. Han har hørt at flyet er funnet. Hjemme på gården treffer han en av bygdas drosjesjåfører. Han er på vei til Eltorn. Wittussen bestemmer seg for å bli med.
– Da vi kom opp så jeg drosjen med Isaac Allal komme. Jeg fikk straks jobben med å bære opp lamper og å lyse for dem som skulle bære ned de døde barna. Det var stupmørkt, dårlig vær og veldig vanskelig å komme seg fram, forteller Wittussen.
Det var et skrekkelig syn for en 16. åring. Barna var lagt i en stor haug.
– Det var uhyggelig. Det var så mange barn. Stemningen nede på gården var uhyggelig. De døde kroppene ble langt i lange rader inne på låven, sier Wittussen.
Det var svært tøffe forhold for hjelpemannskapene. «De snakket bare om gutten… det andre ville de glemme… Krampaktig snakket man om og om igjen, om denne gutten… De var alvorlige og rystet av den onde opplevelsen de hadde være med på og sett», skrev Arbeiderbladet 23. november.
Folk gråt åpenlyst på gatene, da de leste om den tragiske nyheten dagen etter. Historien om de 27 barna rørte ved den norske folkesjela.

Thorvald Stoltenberg var en av de som meldte seg frivillig til å være med å lete. Da var han 18 år gammel.
– Vi gikk i manngard. Time etter time. Det gjorde et enormt dypt inntrykk at barna hadde israelsk bakgrunn. Den nybakte staten Israel var på vei inn i hjertene våre. Jeg husker vi var fortvilet over at vi ikke fant noe, forteller Stoltenberg til Vårt Land.
Stoltenberg var med å lete på Hurum. Han følte en enorm lettelse da flyet var funnet.
– Isaac ble hele folkets yndling. Men denne ulykken glemmer jeg aldri, den vil jeg alltid bære med meg.

Drammen Sykehus, 23. november.
Det var uforståelig at Isaac Allal hadde overlevd. Gutten var bare 9 år gammel, ikke 12 slik avisene meldte etter ulykken.
I mer enn 42 timer hadde barnet klart seg på egen hånd i den mørke og iskalde skogen. Opplevelsene fra da flyet styrte, var umenneskelige. Ifølge hans egen forklaring trodde han de andre barna hoppet ut av flyet da gulvet forsvant under dem. Isaac satt inne i flykabinen mens denne gikk i oppløsning. Det var et inferno av skrik, motordur og flykroppen som dundret gjennom skogen.
Nyheten om den jødiske mirakelgutten gikk verden over. «One of 28 children survives in airplane crash near Oslo» skrev New York Time og viste bilde av den mørkhårede gutten med store øyne og arr over nesa, i hvite laken på Drammen Sykehus. The Canberra Times, på den andre siden av kloden i Australia, skrev om «the miracle survivor». Verdenspressen sto i kø for å møte ham – og de slapp til.

Fornebu, Oslo, 30. november.
«Været var kaldt og stille, og flyplassen Fornebu var dekket av et tynt, hvitt snølag da kistene med de jødiske ofrene for flyulykken ble lastet inn i det nederlandske flyet som bringer dem til Tunis, der begravelsen skal finne sted. Alle kistene var svøpt i svarte kleder».
Slik beskrev Arbeiderbladet stemningen da barna skulle sendes hjem igjen.
Det var utstedt landesorg i Norge og Det mosaiske trossamfunnet i Oslo holdt stor sørgegudstjeneste for å minnes ofrene.
Likevel kan det virke som om ingen lyttet til de pårørendes ønsker. Det var lite snakk om reaksjonene hos foreldrene og familiene til barna. Isaac Allal tok, forståelig nok, mye av oppmerksomheten. De døde barna ble så lite omtalt og beskrevet i media at det dannet seg et inntrykk av mange av dem var foreldreløse og uten familie.
Dagen før kistene ble sendt til Tunis gikk barnas foreldre i demonstrasjonstog i Tunisia. De bad myndighetene om at deres døde barn måtte bli sendt til Israel for å bli begravd der. Dette ble avslått, skriver Arbeiderbladet 30. november

Kilder jeg har snakket med forteller at foreldrenes viktigste grunn for å sende barna til Norge var at da var barna på vei til Israel – det lovede landet – den nye staten – dit de selv skulle komme etter. Reisen til Norge var del av et større migrasjonsprogram for å befolke Israel. Flere av barna ble gravlagt i feriebyen Sousse.

Etter ulykken startet partisekretær Haakon Lie i Arbeiderpartiet et enormt innsamlingsarbeid. Det er usikkert hva som var motivasjonen. Men planen var å bygge 27 hus til minne om hvert av barna. Enorme pengebeløp ble samlet inn og husene ble bygget. Et står fremdeles i dag. Dette prosjektet var starten på Arbeiderpartiets store Israelsengasjement.

 

Advertisements